Jeg husker da jeg var gravid begge gangene med guttene mine. Jeg kjente for første gang at jeg kunne bli usikker på hesteryggen! Etter tre måneder gravid med dem begge var det kun Fatiha jeg våget å ri. Jeg innså da hvor utrolig viktig det er for meg å være i balanse innvendig så vel som utvendig når jeg er med hestene. Og da spesielt de hestene jeg har i trening. Enten det er unghester som skal ris inn, eller vanskelige hester er min tilstedeværelse og indre balanse mitt viktigste verktøy! Men hva mener jeg med indre balanse? Det jeg mener med å ha en indre balanse, er egentlig det å kunne ha kontroll på følelsene sine i alle situasjoner enn kommer i med hesten. Det vil si at enn kan styre sinne, frustrasjon, irritasjon, stress, redsel, usikkerhet osv. De “negative“ følelsene som dette eller tilstandene som vi kan være i, skaper utrygghet for hesten. Og hesten reagerer enten med flukt, kamp eller likegyldighet. Noen hester er mer følsomme enn andre og de reagerer ulikt på vårt kroppsspråk og energi. Når enn sitter på en hest og man ser det kommer et stort kjøretøy f.eks, eller jeg setter meg opp på en unghest for første gang, får hesten trygghet når den kjenner at mennesket er rolig og tilstede i situasjonen. Hvis vi da viser f.eks redsel eller usikkerhet, vil en følsom eller redd hest bli smittet med det samme. Men hvis vi kan vise det motsatte med vår kropp og energi kan vi la det smitte over på hesten. Hvis vi derimot lar oss bli redde, usikre, sinte eller irriterte vil hesten merke dette med det samme, og hesten vil ofte bli redd og stresset. Jeg tror at min tilstedeværelse og indre balanse i situasjoner hvor hesten spesielt trenger at vi er det, er grunnen til at jeg får til det jeg gjør. Og det var nettopp derfor jeg var livredd for at jeg ikke skulle få denne evnen tilbake etter fødsel. Men den kom tilbake igjen, og like etter fødsel var jeg meg selv igjen på hesteryggen!

Sunny har i dag vært her i 2,5 uke. Det er rart hvor fort enn blir kjent og hvor kort tid det kan ta å bygge tillit og trygghet mellom to individer! Jeg skulle ønske noen kunne ha filmet meg så jeg kunne visst alle de fine øyeblikkene til flere. For jeg ønsker virkelig å gi flere hester en god start som ridehest, og å gi flere hesteeiere et godt utgangspunkt å bygge en sterk og god relasjon på. Men jeg er stort sett alene når jeg trener hest, så det er begrenset hva jeg har fått filmet. De første dagene Sunny var her, var hun nokså stresset og brukte litt tid på å venne seg til flokken, ny plass og nye mennesker. Hun er en våken type, og er som mange andre arabere showtrent som åring. Dette merker enn fort ved at hun hever hodet opp i full fart så fort hun ser noe skummelt eller enn veiver med noe foran henne. Så fort noe er nytt, blir hun oppspilt og løper med halen og hodet høyt i været. Heldigvis har eier vært flink på å bygge tillit og hun er mye roligere og mindre stresset enn hun var. De første dagene fikk jeg Sunny så vidt ut fra gårdstunet alene, og hun hoppet og skvatt for alt mulig! Som håndhest langs veien var hun skeptisk til biler, og redd for større kjøretøy og kuer! Da er det en fordel at ridebanen er noen 100 meter på vei borte, så får vi trent på dette hver dagJ Den første uke jobber jeg kun fra bakken, og mye løs. Dette for å skape tillit og et bånd mellom oss, så hun føler seg trygg sammen med meg. Dette gjør jeg alltid den første uken når jeg får en ny hest. For noen holder det med en ukes tid, andre trenger lengere tid. Hun er vant med utstyr så hun er ikke redd for dette. Jeg begynte etter 5. dagen å henge over ryggen hennes. Klappe hånden over på andre siden, på rompa, rasle med stigbøyler osv. 7. dagen satt jeg meg oppreist for så å gå av igjen. Dette gjorde jeg fra begge sider. Dagen etter gikk jeg av igjen på motsatt side av der jeg steg opp. Hver økt jobbet vi både løs og med utstyr. Med utstyr så øvde jeg på at hun skulle forstå signalene fra tøylene. Da går jeg ved sidna og lærer henne den indirekte tøylen. Dette også fra begge sider. 10. dagen spurte jeg henne om å gå de første steg med meg på. Da leide Morten, så det ble lettere for henne å forstå at hun skulle gå frem. Det var også fordi jeg visste ikke helt hvordan hun ville reagere på de første stegene. Hun hadde roet seg masse, og viser stor tillit når jeg jobbet henne løs, men hun har aldri gått et steg meg rytter før og er en våken og energisk type, så da kjente jeg at jeg trengte en hjelpende hånd for at jeg skulle beholde min indre balanse. Hun tok utfordringen med glans og neste økt hadde jeg med en person som gikk foran henne på banen når jeg satt på. For mange unghester, spesielt de som ikke er innkjørt er det vanskelig for de å forstå at de skal gå frem. I løpet av denne økten forstod hun prinsippet og lærte signalet mitt for å gå fremover. I samme økt forstod hun også signalene mine for å svinge og stoppe fra ryggen. Det som er så utrolig behagelig når enn jobber med hestene på denne måten, er at det ALDRI er noe stress inni bildet. Og nettopp derfor tror jeg også de lærer så fort! Etter denne økten hadde hun fri i sju dager, da jeg var bortreist.

Den 12. økten sammen med henne da jeg kom hjem igjen var sammen med Fatiha. Jeg salte på Fatiha og tenkte at Sunny kunne være med som håndhest på tur og få gå i terrenget. I bakhodet tenkte jeg at hvis alt kjentes riktig og hun klarte å være tilstede sammen med meg og Fatiha kan jeg bytte over utstyret, slippe Fatiha og sette meg på Sunny. Jeg går på Fatiha og har Sunny med i leietau innover i skogen. Det har regnet mye, så hun jobber hardt med å prøve å ikke bli våt på høvene. Men det må hun gi opp etter hvert, da det ser ut som det er oversvømmelse flere steder i skogen og vann er eneste mulighet. Hun er litt høyt oppe helt i starten, men roer seg fort sammen med oss. Et stykke inne i skogen går det opp for meg at jeg sitter og synger og nynner. Jeg tror kanskje jeg alltid gjør det når jeg er alene i skogen, jeg har liksom alltid vært glad i å synge. Nå har jeg barn jeg kan synge for og med, men etter at jeg sluttet i kor da jeg var liten har liksom skogen i samvær med hestene vært den arenaen jeg kan synge og nynne uten at jeg trenger å forstyrre andre med de vakre tonene mine! Men uansett jeg sitter der i min egen verden, og kjenner alltid på den gode følelsen jeg har hatt siden jeg var barn. Den følelsen som har gjort at jeg har ofret så utrolig mye for å kunne drive med hest opp gjennom, den gode følelsen jeg får sammen med disse fantastiske skapningene, og spesielt når vi er sammen i skogen. Alt kjennes bare riktig, og Sunny er for lengst kommet på samme energibane som meg og Fatiha. Så jeg hopper av å tar utstyret av Fatiha, saler på Sunny og setter meg på. Hun lukter på føttene mine og hever hodet sitt idet jeg setter meg på. En liten stund sitter jeg bare der og puster, og sørger for at min kropp er i indre balanse. Akkurat i disse øyeblikkene krever det enormt fokus på egen kropp. Man skal være helt avslappet og vise hesten med sin energi at dette er trygt og ikke farlig. Når hun spenner seg skal min kropp vise det motsatte. Men samtidig må jeg ha i bakhodet at hun kan bykse frem når jeg spør henne om å gå frem. Hun kan skvette hvis det flyr en fugl ut av ei busk. Jeg vet ikke hvordan hun reagerer for hun er ikke en ridehest enda. Det vil si at jeg må sitte helt i balanse og være forberedt på å forbli i balanse om hun skulle hoppe i lufta eller noen lignende. Men denne tanken kan ikke skremme enn, for da er det umulig å være avslappet og utstråle trygghet! Så dette er enormt viktig! Sunny går forsiktige steg frem når jeg spør henne. Men hun stopper fort. Jeg gjentar spørsmålet og hun går frem igjen. Hun er veldig våken, og ser og titter på alt, og jeg kjenner hjerte hennes dunker fort. Jeg begynner å nynne afrikanske toner jeg lærte av barna i Kenya. Afrikanske toner som enn synger helt nede fra magen. Enn henter på en måte tonene dypt nede i vårt senter, og denne sangen gjør i alle fall meg alltid helt avslappet. Når jeg er ute å triller Birk pleier han også å sovne fort til disse tonene. Og det virket også på Sunny. Litt etter litt begynner ryggen å slappe av, hun senker hodet og hun går lengere avstander uten å stoppe. Plutselig er hun helt rolig og går like avslappet som Fatiha! Når vi kommer til bekker og vanndammer vil hun absolutt ikke gå over, for vann er det skumleste. Da er jeg bortskjemt og har en uvanlig god medhjelper. Jeg ber Fatiha gå først over. Da tusler Sunny over bak henne. Etter 10 minutter snur vi å går hjem igjen. Jeg blir sittende på Sunny siden hun tar det hele fantastisk bra. Det begynner å pøseregne på vei hjem, men det skremmer henne ikke. Etter en liten stund kommer vi tuslende inn i tuna hjemme, og dermed var hun blitt ridehest likevell!

I dag er dette en uke siden, og på den uken har lille Sunny gjort store framsteg. Vi har travet på ridebanen og i dag travet vi også i skogen. Vi har ridd langs veien og det har passert biler og bråkete mopeder. Jeg har ridd Sunny langs veien med Zahira som håndhest hjem fra ridebanen, jeg har ridd henne på tur alene og sammen med andre. Hun har gått først over vanndammer og hun har vært med på sopptur og bare tatt livet helt med ro sammen med Zahira og Fatiha. Sunny da side om side med meg i leietau innimellom kratt og greiner på jakt etter kantarell og traktkantarell. Hun har til og med skrittet fint på lange tøyler med meg på ryggen, når hesten vi har hatt med på tur galopperer opp bakken til de andre! Det er det ikke alle godt innridde hester som kan en gang. Så Sunny er bare super flink. Nå sitter jeg her og tenker over hvorfor hun er så flink og alt går så bra? Den første uke ringte jeg eier og sa ifra om at det er mulig hun må bli lengere enn en måned for at jeg skal kunne sende henne hjem og gå god for at hun er trygg og ri. Dette fordi hun var så heit og stresset mye. Og hoppet mye til for det minste. Men i dag er situasjonen den at hun fint kan reise hjem om litt over en uke. Og hun er trygg nok til at eier kan jobbe videre med henne hjemme. I ettermiddag red jeg på tur med ei annen en på stallen, og jeg tenkte nesten ikke over at jeg sitter på en fersk unghest. Dette skjer gang på gang, og for hver gang blir min teori styrket. Nemlig det at dersom hesten kan få lære med et avslappet hode og en avslappet kropp, vil hjernen huske og absorbere bedre alle nye inntrykk. Føler hesten seg trygg, kan den slappe av mentalt og fysisk. Blir den introdusert for nye ting på en rolig og god måte forstår den hva som skjer og den er med på dette mentalt. Er hesten stresset når den skal lære alt dette nye, tror jeg det lettere kan komme reaksjoner i ettertid. Fordi hesten ikke har vært mentalt tilstede. Altså trygghet – avslapning – læring. Så er det bare å finne nøkkelen til å skape tillit og trygghet hos hesten i ditt nærvær.

En trygg og glad hest er det mange ulike meninger på hva ER. Det er også ulike formeninger om når en hest er trygg og viser tillit. For meg er tillit når hesten stoler på meg og omvendt. Og sammen får vi en dyp kontakt, en kontakt enn kan beholde også i vanskelige situasjoner. Ikke bare når hest og rytter er i sin komfort sone. Når hesten kommer ut av sin komfort sone og begynner å vise stress eller andre tegn på ubehag, skal den dype kontakten mellom deg og hesten guide hesten til å finne ro i situasjonen. Dette krever at du er i indre balanse. Dermed har du klart å gjøre hestens komfort sone større, og kontakten enda dypere! Det er spennende å stadig utforske mer om hvordan sterke relasjoner knyttes mellom hest og menneske. Og om hvordan enn kan beholde hestens spirit og glede inn i denne kontakten. Jeg er takknemlig og glad for at jeg får bli kjent med og lære av enda en fantastisk hest, og for at jeg får lov til å introdusere henne til et liv som ridehest.

Jeg har plass til å ta imot ny treningshest fra og med 1. november 2017.